Bosworth Toller's

Anglo-Saxon

Dictionary online

wógere

  • noun [ masculine ]
Dictionary links
Grammar
wógere, es; m.
A wooer, suitor
Show examples
  • Wógere

    procus.

    • Wrt. Voc. i. 50, 36
    • :
    • 73, 7
    • :
    • Hpt. Gl. 501, 58.
  • Wógeres (printed fogeres)

    proci,

      498, 42.
  • Wógere

    proco,

      503, 70.
  • Wóghere (printed foghere),

      506, 45.
  • Wógere (printed fogere),

      498, 72.
  • Basilla hæfde énne hǽðene wógere . . . Heó ðone hǽðenan wógere habban nolde,

      Homl. Skt. i. 2, 349, 353.
  • Sume wíf wyrcaþ heora wógerum drencas,

      17, 157.
Etymology
[
He, ase noble woware, com uor to preouen his luue,
    A. R. 390, 21.
Þise woweres þat wedde none wydwes,
    Piers P. II. 71.
Woware procus,
    Prompt. Parv. 532.
]
Linked entries
v.  fógere.
Full form

Word-wheel

  • wógere, n.