Bosworth Toller's

Anglo-Saxon

Dictionary online

reccere

  • noun [ masculine ]
Dictionary links
Grammar
reccere, es; m.
Wright's OE grammar
§602;
speaker, rhetorician. v. racu, III.
an, interpreter. v. swefn-reccere.
a ruler, director
Show examples
  • Hú se láreów (

    rector) sceal bión clǽne on his móde. Se reccere (rector )

    sceal bión simle clǽne on his geþohte,
      Past. 13, 1; Swt. 75, 18-19.
  • Se reccere, se ealdormonn,

      17, 1; 107, 5, 8.
  • Ðone ealdordóm ðe se reccere for monigra monna þearfe underféhþ,

      17, 7; Swt. 119, 6.
  • Offa Mercene reccere,

      Cod. Dip. B. i. 340, 10.
  • Recceras

    presbiteri,

      Wrt. Voc. ii. 67, 14.
Etymology
[O. H. Ger. rechari executor, doctor, assertor.]
Similar entries
v. freá-reccere.
Full form

Word-wheel

  • reccere, n.