slídan
- verb [ strong ]
-
Ðá cómon twegen deóflu tó him of ðære lyfte slídan
- Guthl. 5 ;
- Gdwin. 30, 16.
-
Ðonne hé geong fareþ, hafaþ wilde mód, slideþ geneahhe
(makes many a slip)
- Salm. Kmbl. 758 ;
- Sal. 378.
-
Gif seó sáwl slídan sceal in ða écan wíte
- Wulfst. 187, 16.
-
Ðeós mennisce tyddernes biþ swá slídende swá glæs, ðonne hit scínþ and ðonne tðbersteþ; ac Godes wuldor nafaþ nǽnigne ende
- Shrn. 119, 23.
-
Fleóg ðú wesan ealdor slídendes plegan
(labentis ludi)
- Lchdm. i. Iviii, 2.
- [
Þer on geð him one in one sliddrie weie, he slit falleþ sone; and ter monie goð togederes, . . . gif eni uoð on uorte sliden, be oðer breideð hine up er þen he allunge ualle
- A. R. 252, 10-12.
Mony folk slod to helle
- H. R. 136 157.
Huanne þe on uot slyt, þe oþer him helpþ
- Ayenb. 149, 2.
Bosworth, Joseph. “slídan.” In An Anglo-Saxon Dictionary Online, edited by Thomas Northcote Toller, Christ Sean, and Ondřej Tichy. Prague: Faculty of Arts, Charles University, 2014. https://bosworthtoller.com/28001.
Checked: 2